Ubeskrivelig kjærlighet for den lille jenten <3

Litt om min vei, som skulle vise seg å bli det jeg virket som, i dette livet, så langt: 

Som liten vokste jeg opp i utfordrende omgivelser, der jeg fikk møter med lavere frekvenser enn jeg selv vibrerte på (som alle barn gjør det). 

Jeg søkte ofte ut under trærne, hvor jeg hadde mine samtaler med englene og Gud. Der var det bare kjærlighet, ubetinget kjærlighet. Min opplevelse av Gud var helt annerledes enn de voksne snakket om. "Min" Gud var ingen mann, eller var dømmende, eller streng. Det var bare Kjærighet. I disse stundene fantes ingen før eller etter - bare nå. Jeg tror på mange måter at disse stundene holdt meg oppe og i livet. De var det eneste stedet Livet fantes, i sin sanne form. 

Etterhvert som jeg vokste opp, og i takt med hendleser og senere skolegang, gjorde at jeg ikke følte jeg passet inn noen sted. Ikke var jeg som barn flest, og ikke var rammene som andres. Disse årene på skolen, ble på en måte "bekreftelsen" på at jeg ikke passet inn, og utenfor flokken,  ble det hele som å delta i en fabel - en fabel hvor jeg ikke kunne høre til, selv om jeg som tenåringer flest, prøvde å passe inn i flokken. 

Årene gikk, men jeg glemte aldri de  stille stundene under trærne, og min indre intuitive stemme og følelse fortsatte å vokse. Allerede som tenåring så jeg mer enn godt var. Jeg delte aldri det sjelelige indre med noen, men det var høyst levende i meg - faktisk det mest levende og sanne i meg. 

Jeg begynte å oppsøke det indre barnet i meg,som egenhelbred, som hadde opplevd alt dette, følt og sett, og trøstet henne, lyttet og holdt henne, og sakte ble jeg mer og mer hel. Men til min store overaskelse, oppdaget jeg at det lille barnet jeg, som 4,5 år gammel, var nesten "død", og hun satt innhyllet i et svart klede. Hun merket meg, men jeg fikk ingen svar. Jeg hadde ingen idè om hvorfor. Hva hadde skjedd med henne? Jeg prøvde å kommunisere med henne mange ganger gjennom flere år, men hun var som nesten (97%) død - hun hørte meg, men var som frosset fast,forsteinet, og svarte ikke. Tom, redd, og en følelse jeg ikke finner ord for...

Jeg visste hvor viktig helbredelsen av det indre barnet meg var, for min videre vei, og at dette var eneste vei til sann frihet, liv og vekst. Jeg var blitt vist mange ganger hvordan våre tanker og emosjoner påvirker oss, bevisst og ubevisst, så jeg gav henne aldri opp. 

Så en dag, helt uventet, kom hun til meg i en kveldsmeditasjon, og viste meg, at hun som 4,5 år hadde gått fra hverandre, i tusenvis av biter, i en pluttselig utvidelse/"eksplosjon" som skulle romme og favne alt, som strakk seg ut/tilbake til tidenes begynnelse, og tatt med seg all lidelse og utspilt mørke på jorden tilbake. Jeg skjønte ikke da, at jeg var her for å transformere dette. Det kom til meg mange år senere, litt etter litt, mens jeg omformet gjennom å gjennkjenne, se igjennom og omfavne.

Da jeg så på henne, var hun som et mosaikkbilde, der bitene var så langt fra hverandre, at det ikke var mulig å se at det var en skikkelse. Hun hadde vanskelig med å formidle seg, og hadde et veldig begrenset språk. Som frosset fast, og på siden av livet. Jeg satt med henne til kl 05 den natten, helt til møtet for denne gang var fullbyrdet, og vi var forbundet igjen, så langt som det gikk for da. 

Det skulle gå mange flere år, men healing på det indre barnet, der hun ble helere og mer levende. 

Under samme tidsrom, i mange år, tryglet jeg Universet om å slippe og se så mye som jeg så, og svaret var alltid det samme: "Når du er full av den du Er, da er det ikke plass til mer."

Jeg trodde jeg til fulle forsto dette da, men det skulle vise seg at det lå flere lag til det hele. I en av mine faste kveldsmeditasjoner i desember 2020, hvor jeg på nye ba om å slippe å se så mye, kom det utfyllende svaret - svaret som gjorde at jeg aldri siden ba om å slippe:
"For selv å bli fri, måtte du gjenkjenne alt du tok inn som 4,5 år, og lagret i den lille kroppen, for senere å transformere. Eneste måten å gjennkjenne det på, var å se  og gjenkjenne det i det ytre. Det du tok inn da, ble brikkene du skulle forløse og transformere senere, når du var klar. Derfor har du sett de dypeste illusjonene, lidelsen og lagene, fordi det var eneste måte å løse dette fra, fra tidenes morgen, gjennom deg. Du tok inn alt dette, nettopp for å transformere det hele. Det var dette du sa Ja til, før du kom hit ned. Alt som har tatt fysisk form på jord, må løses fra og transformeres gjennom fysisk form. En transformasjon av menneskehetens fotavtrykk."

Jeg hadde bært dette med meg, helt til den dagen jeg var klar til å rense det ut, lag for lag, og det eneste som kunne trigge renselsen, var å se ned i de dypeste mørke og lidelsen på jord - dette klarsynet som hadde vært litt for mye av det gode å bære. Følesene mine i møte med det jeg så, som en sterkt utviklet empat, tvinget frem helbredelsen, gjennom selv å omfavne og elske den lille jenten, og føle det hele, og la det "spise meg rå" (som jeg pleier å si) - altså å våge å føle det hele, i all den gru det måtte føles, totalt, til det opphørte, gjennom gjenkjennelsen av det ene i alt. Og i takt med dette, slapp det taket meg og i oss som masse. Uten unntak, så jeg oss som energi i bevegelse, sammen som ett, i det smerten slapp taket. Ingen mangler eller feil, ingen definisjon eller behov, mål eller "misjon" - bare levende akkurat nå - i evighet. 

Jeg har sagt i mange år, at det ikke er mennesket "jeg" som har holdt meg her, eller mestret - men noe mye større... Det Jeg Er. Men det har krevd et fokus, som jeg bare er gitt, for å gjennomlyse og transformere. Styrt av en overordnet kraft, Gud/Universet/Livet. Jeg kunne ikke gå noen annen vei. Det var ikke mulig. Jeg skulle våge å være det Lyset Jeg Er i møtet med verden - ikke å passe inn i en flokk, bli forstått eller igjenkjent, men ledes av det Sjelelige Hjertet. Å leve det jeg kom hit for.

Med meg på veien, har jeg blitt undervist og guidet av Gud/Lyset/Engler/Universet/Livet (kjært barn har mange navn). I noen perioder intenst, og andre mindre intenst, men alltid sterkt tilstede. Felles for denne undervisningen, er at den har gitt meg innsyn i hva som egentlig foregår på det sjelelige planet, hensikten med det, og hvordan å transformere det hele, så jeg, og vi som flokk, finner tilbake det våre Sanne Jeg - denne ubetingede, uovertrufne og  kjærlige kraften vi er, iboende ALT LIV. 

Denne undervisningen kunne ikke skje noe annet sted, enn inne i meg, forelest av Opprinnelsen Selv, Lyset i Alt, som sin sanne vibrasjon.

Hele Livet har vært en høyskole om leken mennesket har glemt seg i, og erindring om altets egentlige eksistens og Liv, nettopp for selv å undervise menneskene, inn mot den store oppvåkningen menneskeheten er inne i nå. 

Bloggpostene mine, er det som jeg sitter igjen med, etter slike transformasjoner. Det er nettopp veien tilbake til vår sanne natur jeg viser til i bloggen min, der hver og en av oss, må våge å møte følelsene våre, som noe som skjer i oss selv, så vi finner tilbake til opprinnelsen oss. Denne leken her på jorden, kan bare forløses gjennom egen oppdagelse av oss selv - det vi er.

Jeg har endelig "akseptert" å se så mye, fordi jeg nå vet hvorfor. Spørsmålene om å slippe, opphørte etter dette svaret, denne desember-kvelden 2020. 

Slik er vi alle i tjeneste for å forløse smerten på jord, men forløsningen kan ikke skje før vi føler våre følelser i møte med livet, og vet at det er noe inne i oss selv, som endelig er klar til å helbredes, slik eller sånn - Selv om det er noe vi har tatt inn for å transformere, som jeg.

Dette var bittelitt om min reise. Kanskje fikk du en oppdagelse i deg, med dine opplevelser, erindringer og valg. Vi er alle med på oppvåkningen på Jord, og helbredelsen av energiavtrykkene og skissen videre. Alle fargelegger vi dagen i dag, og veien videre, hver med våre farger og våre maleskrin. 


I kjærlighet og skaperkraft. 
Namastè

~ Torill

Delt 13/9 2022